I dag trillet og gikk vi en nydelig tur i solfylt vintervær. Jeg kjørte rullestol halve veien, og Umah haiket både på stol og på mage atskillig mer enn halve veien. Resten av turen sprang hun overlykkelig rundt og snuste på skogen (og gikk på utedo).
Hun hadde imidlertid sovnet godt på turen hjemover igjen da min elskede plutselig sa: «Der står det en elg.»
Han er fenomenal til å få med seg detaljer, han jeg bor sammen med. Jeg må innrømme at det tok lang tid før jeg så hva han så. Og enda en liten stund før jeg gikk med på at det kunne ligne en elg og ikke en rotvelt.
På bilde nummer en ser dere egentlig bare avstanden. Men ser dere elgen på bilde nr 2? Midt i den halvåpne ringen? Bildet viser godt hvordan «vi så». Hverken dårligere eller bedre. Ser ikke ut som noen elg, gjør det vel. Men det var visst så at et øre beveget seg, sa den skarpøyde…
Bilde 1:
Bilde 2:
For å være helt sikker på at det virkelig var en elg, zoomet vi inn med kamera. Og jada. Der sto den. Og etter å ha kikket i kameraet en stund, oppdaget vi plutselig at det var noe som rørte seg oppe til høyre for den et sted (inni den hele ringen på bildet over). Og der sto det jammen ta meg en til.
Vi koste oss og knipset i vei før vi tuslet ned igjen til rullestolen min. Det er alltid morro å oppleve at det er så mye liv like rundt oss – i det vi først opplever som «bare» et landskap. Tenk på alle vi ikke ser!! Alle som er oppmerksomme på oss der vi går og popler og prater.
Det var godt å finne stolen etter et par hundre meter til fots. Trygg og god sto den parkert ved siden av det som en vakker dag skal bli vårt nye hønsehus.
–
–
Etterpå sporet jeg litt av
- med sporing
Elgspor på høyde nr 2.
–
—
–
–
–
–
–
–
–
Mer klovdyrspor, et tømmerslepespor og et rullestolspor. Klovdyrsporene var små til å være elg. Kan det ha vært hjort innom gården?
–
–
–
–
–
–
–
–
Sylvester som satt hjemme og var fornærmet for å ikke få være med, styrtet ut da vi kom og påsto hardnakket å ha blitt rullestoloverkjørt. Sporet gikk jo rett igjennom!
Han fikk behørig trøst.
–
–
--
Hønene ble sluppet ut i sola igjen.
Lille Egg overstrålte Appendappen.
—-
–
–
–
–
–
–
–
–
Og en sliten matmams trakk inn til hvilestolen sin.
Og hun var virkelig sliten, altså! Hun måtte gå ut for å være sikker..
Men hun så da aldeles tydelig at hun hadde fått med seg TO Umah hjem fra skogen!!
–
*Nå prøver hun å innbille seg selv at alle tror at hun er kjempeflink til å pusse vinduer. Det er helt fint om dere tror det, altså.*
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Det er bestandig moro å treffe på skogens konge!!
Ha en flott tirsdag!! Klem fra meg;))
Klem!