Kattene mine lager engler i sneen

Denne lille jenta er en utfordring om dagen. Selv om hun er dårlig til å fly vil hun så mye, blant annet se på nøtteskrikene som sloss om maten der ute. De jobber hardt for føden, det er lett for alle å se.

Da vi bodde på Brandhaug var Louise frittflygende fugl. Innendørs vel å merke. Det var bare en gang hun stakk ut en tur. Heldigvis ble det med den ene gangen, siden det nesten satte grå hår på matmamsen.

Men frittflygende innefugl sammen med fem katter var heller ikke enkelt. I tillegg var kattene delt i to leire med mine fire på den ene siden og Mio på andre siden. Vi hadde ekte timeshare-gård. Når alle var aktive kunne man være fristet til å klage over all administreringen. Men selvfølgelig gjorde vi ikke det….(humre).

Etter at vi flyttet hit til Berglund har imidlertid Louise likt seg i buret sitt. Når hun har sluppet ut har hun ganske raskt trukket inn i buret igjen. Hun virket sliten, kræsjet med ting når hun fløy og hun rotet litt. Men i buret trivdes hun ordentlig godt. Hun er nok også en slik som gjør det beste ut av situasjonen. For trivselen var nesten merkelig siden hun egentlig har klaustrofobi. Helt enkelt for meg ble det likevel ikke det heller. Jeg bekymret meg for helsen hennes og det ble mer stell når hun bare satt der i det lille miljøet sitt. Jeg måtte passe på mat og vann og rengjøring. Og så aktivitetstilpasse der inne da. Med kvister og sand og speil og slikt.

Nå har hun visst kommet på at hun har klaustrofobi igjen… Og kroppen hennes fungerer mye bedre. Så nå vil hun ut og fly. Få luft under vingene. Gjøre sin del av det som skal gjøres i huset av lek og sang og morro.

Det passer ikke så bra. Huset er så fullt for tiden. Det er midvinter,  kattene vil absolutt være inne og helst ligge i fanget. Vanligvis jobber de litt i løpet av dagen med å holde musa fra bordet. Men nå har de ferie. Det er for kaldt, skal du vite.

Mio og Sylvester har satt igang en fullstendig tullete markeringskonkurranse. INNE!! Den arbeidende delen av vårt minisamfunn kan være ganske så brysomme iblant. Vi har tatt Mio på fersken med ristende hale på et hjørne et par ganger nå, men Sylvester er også «aktiv». Med dårlig samvittighet prøver vi å være veldig tydelig sinte på dem når de gjør noe galt, og så setter vi dem ut for å demonstrere at de skal UT for å tisse! I går ble Mio så redd da jeg kjeftet at han sprang gjennom hele huset. Han sprang som om han trodde jeg skulle spise ham. Ut av stua, gjennom hallen, spisestua og kjøkkenet – ut på gangen bak. Da han helt hysterisk rundet svingen ut på vaskerommet ropte jeg: «Nå må du gi deg – matmamsen har sint stemme, men hun har ALLTID milde hender! Det vet du!!!» Da stoppet han og skottet på meg. Jeg fikk løftet ham opp og satt ham ut. En ordentlig liten dramaqueen, er han!

Om noen har gode råd for hvordan vi får stoppet midtvintersmarkeringskriging mellom to gamle kastrerte hannkatter, så er jeg takknemlig for det. Akkurat nå ser det ut som om de har laget seg et miljø hvor de trives med konflikten for konfliktens skyld. For å ikke snakke om drama for dramaets skyld. Vi prøver jo å gjøre dem trygge og fornøyde. Har kattetoalett på egnede steder og  kattedør så de kan gå ut når de vil. Klorebrett og sosiale samlinger. Skikkelig arbeidsmiljøtilpasninger. Og vi prøver å være tydelige og overholde regler som gode ledere skal.

Men jeg har opplevd at dette er et ganske vanlig fenomen nå midtvinters. De orker ikke gå ut i kulden og kjeder seg litt. Da blir det et underlig spetakkel. Når våren kommer, går problemet over av seg selv. Men jøss, så frustrerende det er mens det står på. Voksne katter som burde visst bedre!!

Vel – midt oppi kattekrigen har altså Louise bestemt seg for at hun skal ut av sitt gyldne bur. Og som mange kanskje ville gjort i samme situasjon har jeg mest lyst til å si: «Jada vennen. Det har du jo rett til. Men det passer så forbasket dårlig akkurat nå!!»

Det er ikke lett dette her. Vi har mange grupper å prioritere. De aktive og (litt diskutabelt) nyttige små skal ha sitt. Og de som ikke klarer å yte så mye skal ha sitt. Og så vanskelig det blir når de vil ha mer! Vil ut. Ut og inn, faktisk. Og så ut litt igjen. Og ikke er det hver gang det lykkes. Det hender Louise blir sliten midt på turen og faller på gulvet. Og da må mamsen passe på og hjelpe til. For de aktive kattene er jo overalt. Og så Kira hund selvfølgelig! Phu – så mange grupper…

Og det er Louise som er mest utfordrende akkurat nå.

Men det er jo ikke politisk korrekt å be noen holde seg i buret sitt bare fordi det passer bedre. Omtrent like politisk ukorrekt som (bare for å ta et fullstendig tilfeldig eksempel….)  å si at syke mennesker er en belastning for samfunnet, enten de er burbundne eller vil delvis ut i samfunnet.

Nei vent…. Det er jo politisk KORREKT, det. Å si at syke mennesker er snyltere, en belastning for samfunnet.

Eller ops – ny politisk melding – vi skal visst ikke ha dårlig samvittighet for å være hjemme når vi er syke.

Slik kan det gå. Når man tusler rundt her i sin lille boble, henger man ikke helt med i svingene. Men problemstillingene er likevel merkelig aktuelle (hvem kunne trodd det, så vanskelig som det høres ut…).

Det er bra at vi er GLAD I VÅRE.

Tags: Samfunn og helse