I ettermiddag kjørte vi oss en tur til en av våre gamle, kjente soppskoger. Dette er en av våre aller beste soppsteder. Her er det enormt med kantarell, piggsopp og traktkantarell. Og en og annen steinsopp innimellom.
Det koseligste innslaget er at vi alltid treffer lavskrika her. Og de kom i år også. Men det var denne soppen… I år var det skuffende lite her! Kantarellen så ikke ut til å ville ha hatten i friluft. Den sto bare som små knapper nedi mosen. Og de få stedene den sto i litt mengder var det rufset opp en hel masse, og det lå ødelagt sopp rundt omkring. «Det har nok vært noen her før oss» konstanterte vi og så oss litt forundret omkring. For det var liksom noe som var … vel litt rart.
Siden det ikke var så mye å hente i tørrskogen, trakk vi litt inn i den mye tettere blandingsskogen på siden. Jeg gikk litt for meg selv og da jeg hørte noe sau inne i skogen begynte jeg min vane tro å breke og småsnakke litt mykt og distre tilbake. De rømmer jo alltid, men det er gøy å hilse breeekende på noen. Stor var imidlertid min overraskelse da det kom springene en sau med fire lam imot meg istedenfor fra meg. Sauen hilste så blidt og litt småhektisk, med et skjevt fårete blikk mot kurven min.
Jeg moret meg og snakket med henne mens hun trippet rundt omkring. Litt nysgjerrig så jeg på at hun trippet mer og mer hektisk, mens hun manøvrerte seg sidelengs opp stien og forbi meg. Stadig med et blikk på kurven. Så – ut av det blå – bråstupte hun inn i en gran rett bak meg. Og der nærmest kastet hun i seg en gedigen steinsopp!! Jeg hadde ikke sett den der den sto og fristet. Men fru får hadde hele tiden sett faren for at denne kurvbærende soppkonkurrenten kunne finne på å snappe den flotte steinsoppen som nærmest knakket henne på støvelskaftet: «Hei, her er jeg».
–
Jeg røsket opp mobilkameraet og knipset. Men det var ikke lett å få fru får i fokus slik hun jafset og slafset. Så var hun plutselig ferdig. Jeg var ikke lenger noen konkurrent og hun sto noen sekunder på stien med solglimt i ulla før hun sprintet inn i skogen igjen.
Jeg blunket tre ganger og sjekket kameraet. Joda. Der var hun. Ingen hulder eller hildring. Men et får. Og så en steinsopp. Og så ingen mer steinsopp og ingen mer fru får.
Vips…. og aha!
Der var kanskje forklaringen på soppmangelen?
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Hahaha! Jeg har jo lest over alt at sau elsker sopp, men aldri fått bevitne det. Men så er det ikke så mye sau rundt her jeg bor heller da. Dette var gøy
Ja – ikke sant. Jeg ropte «Dere går glipp av noe stort!» til de andre (som ikke rakk å komme frem for å se). Jeg har også hørt det, men ikke sett det, så det var virkelig morsomt.
…men tenk deg den gode fårkålen med hint av steinsopp da…!
Ummmm
Det er jo slikt som gjør at frittgående, skogbeite osv osv gir bedre smak til kjøttet enn felleskjøpoppforet
Innvendig krydret og smakstilsatt.
Artig historie! Artig bildeserie!
Vanligvis er de sauene en møter i skogen veldig skye og stikker avgårde så fort de ser deg. Her måtte tydeligvis skyheten vike for den fristende soppen.
Og så bra at du hadde et kamera tilgjengelig…
Mobilkamera er aldeles toppers! Det er jo (nesten) alltid med.