Den satt midt på skogsveien, og var bare … flott!
Jeg hadde mobilen, så selv om jeg ikke hadde med meg kameraet fikk jeg knipset den lell.
Det er virkelig ikke ofte jeg ser disse flotte skapningene.
Mobilkameraet sliter litt med zoomen, men klarte jobben ganske bra, synes jeg.
Jeg har manipulert (mørknet, kjørt på litt kontrast og tatt den i svart/hvitt) på et utklipp av fingrene/tærne dens på det siste bildet (under). Ser du tuppene? Minner det deg om noe? Det er ikke få aliens som har lignende fingre, bare med lengre ledd. Disse ville vel blitt for søte.
Men nok en gang hevder jeg at skrekkfilmgjengen finner modellene sine i nærmiljøene våre.
Denne skrekkfilm-modellen virket forresten svært så interessert i fotografen. Den prøvde først å gjemme seg under rullestolen min. Og det så vitterligen ut som om den satte opp et spørrende fjes da den så meg komme snikende rundt bakhjula. Kanskje den tenkte: «Kan du gå!?»
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
[...] Du kan lese om fjorårets paddemøte her: Jeg ble så glad – det er ikke hver dag vi møter en padde. [...]