Når du er fullstendig tilstede i ditt eget liv, er det ikke noe annet sted det er bedre å være.
Den erkjennelsen var en kjempe «aha» for meg etter mange år med savn etter hva som kunne vært. Etter alle de andre stedene jeg følte at jeg burde være.
Kontrastene ble så utrolig store mellom gammelt liv og nytt liv da jeg ble syk. Fra et liv jeg elsket og en følelse av at jeg kunne komme meg dit jeg ville når jeg ville. Til å bli bundet til sengen, til huset, til en rullestol eller på de beste dagene hvertfall til en viss radius gangavstand og en viss dose aktivitet.
Det var ganske rått. Savnet var så stort etter å være «et annet sted» at jeg nesten ikke klarte å bære det. Så jeg program om fjell og fjorder og fjerne steder, så gråt jeg. Der ville jeg være. Og jeg følte meg så bundet. Så frarøvet muligheten…
Og jeg gråt til reiseprogram, debattprogram eller for den saks skyld dokumentarprogrammer over tema som var innenfor mitt arbeidsfelt. Når folk fortalte om sine aktive liv, sine opplevelser og om jobben sin… Jeg var glad på deres vegne. Men det var hardt.
Jeg ville være med, være engasjert.
I det minste ha valget.
Men så begynte det å sige inn sånn sakte men sikkert. Jeg er jo lykkelig. Jeg er lykkelig her hos meg. Her jeg er like innenfor skogkanten, på soppstedet like ved veien, i sofaen mens jeg snakker med familien på telefonen, på Brannan når vi bodde der, her på Berglund nå, i stallen og hønsehuset, når jeg sjenker meg et glass juice eller klør meg under kneet… Jeg er lykkelig i tankene mine, i kroppen min og med den utsikten jeg har fra mitt ståsted.
Dermed ble alle de andre stedene å være bare andre steder å være. Og joda – det hadde vært gøy å vært i skogen i Brasil. Men hvis jeg er der kan jeg ikke samtidig være i snøfokk på Færøyene. Og jeg kan hvertfall ikke være i skogkanten i Trøndelag. Ikke akkurat på samme øyeblikk.
Og når alt kommer til alt. Hvis jeg er lykkelig i skogkanten i Trøndelag, så trenger jeg da vitterligen ikke å føle at jeg går glipp av noe annet, gjør jeg vel?
Og hvis jeg er lykkelig med å snakke med de menneskene som er i mitt liv, trenger jeg jo ikke å føle at jeg burde kjent noen andre, gjør jeg vel?
Og hvis jeg er lykkelig med å sitte her og skrive – og kanskje slå an en liten gjenkjennende streng hos deg.. Så trenger jeg ikke å føle at jeg burde skrevet noe annet en annen plass fordi jeg tror at det er en viktigere jobb. Gjør jeg vel?
Jeg kommer ikke til å slutte å ha lyst til å oppleve noe nytt – å finne på noe morsomt – og kanskje reise og jobbe og treffe nye mennesker. Men jeg trenger ikke savne det som kunne vært og de andre stedene jeg burde være. Og for å være litt realistisk. Uansett hvor mye man får gjort og hvor mange steder man klarer å være i løpet av et liv hvis man er på sitt beste hele livet, så er det bare bittelitt av alt som kunne vært gjort og kunne vært besøkt. Ingen av oss lever evig eller favner alt. Så egentlig går man bare glipp av bittelitt. Sånn helt realistisk sett.
Og når jeg er fullstendig tilstede i mitt eget liv, er det ikke noe annet sted det er bedre å være.
Det var den viktige tilstedeværelsen i meg jeg grep jeg da jeg mistet evnen til å være tilstede der ute.
–
Det kan nesten vurderes om det faktisk er verdt å miste litt for å kunne gripe akkurat det.
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Dette var utrolig vakkert og klokt skrevet. Takk for at du skrev akkurat det jeg trengte å høre i dag! Denne teksten skal jeg ta frem og lese flere ganger når jeg trenger det. For det kommer jeg nok til å gjøre. Takk igjen.
Tusen takk skal du ha Tante Grønn. Slike tilbakemeldinger gjør det så mye mer verdifullt å skrive ned tankene sine.
Stor klem til deg.
Jeg var innom bloggen din sent i går kveld og leste Pasientens kvaler. Så jeg sender minst tre klemmer til! Jeg forsto så veldig godt hva du skrev om.
Fint innlegg! Det du bedriver, slik jeg leser deg gjennom bloggen, er ren og skjær livskunst. Det handler om å stable på beina den nødvendige optimisme som trengs for å fungere optimalt, uavhengig av hva man fysisk sett kan eller ikke kan gjøre. Når psyken fungerer er mulighetene mange, nær sagt uansett fysisk tilstand.
Jeg tror vi er mange som har mye å lære av livsgleden du hele tiden søker og finner. Man kan faktisk ha god helse selv om man ikke er 100% frisk. Det handler om innstilling og holdninger. Det handler om vilje og ståpåmot. Og det handler om selvinnsikt og aksept for hvor grensene går. Om å ta tak i det besrte og gjøre mest mulig ut av den tid man har.
En fin påminnelse for de som alltid tror gresset er grønnere på andre siden er det også. Kunsten er å sette pris på hva man har og ikke holde tungt fokus på hva som kunne vært. Dette var kloke ord og gode ord å lese
*rødme*
Tusen, tusen takk
ehm.. *rødme*
Stor klem!!
Hei Kari!
Så fantastisk fint skrevet! Du har jammen kommet langt, kanskje nesten fremme..:-) Ideelt sett skulle jeg gjerne følt det slik du beskriver, følt at jeg er fult ut lykkelig i hverdagens små gleder, innenfor de rammene som er satt pga sykdom. Forsont med at jeg ikke blir lykkeligere enn når jeg er lykkelig.. Jeg gråter ikke lenger når jeg ser bilder fra steder jeg ville vært, eller hører om andre som gjør «min»kariere. Jeg er dypt takknemlig og føler meg heldig for alt jeg har! Men minnene og følelsene fra livet som frisk ligger så klart i hukommelsen og hjertet at jeg ikke klarer og la være å savne og ønske meg tilbake dit. Jeg skal tilbake dit, men i mellomtiden vil jeg ikke bruke livet på å være trist og lei meg, men forsøke å være best mulig tilstede i meg selv! Takk for inspirerende innlegg
Klem
Takk Rutt!
. Og det er et flott mål å bli frisk og rask igjen!
Jeg tror at når man er lykkelig tilstede i seg selv, blir veien frem til målet en lystbetont vei
[...] I dag oppfordrer jeg alle å ta turen innom Kari og lese det kloke og inspirerende innlegget Hva jeg grep da jeg mistet om å være tilstede i eget liv. Dette er livsvisdom formidlet på en lavmælt og jordnær måte, [...]
Tusen takk for anbefaling, Tante Grønn
*klem*
Så vakkert skrevet! Jeg trengte disse ordene da jeg har en tendens til å gruble over morgendagen eller mimre over gårdagen. Å leve her og nå er en kunst, noe jeg håper å klare å mestre litt etterhvert.
Det er ikke alle som klarer kunsttykket du har klart; å være lykkelig i seg selv, leve her og nå.
Hei Beate
Takk for koselig kommentar
*klem*
En stor klem til et av de klokeste menneskene jeg vet om.
Tusen takk Solskygge – og i lige måde!
Nydelig skrevet om å få noe selv om man mister så mye, og jeg er spesielt imponert over refleksjonen rundt tilstedeværelse i eget liv. Det er vel noe vi som sliter med tapte muligheter må lære oss hvis vi ikke skal ende opp som bitre og evig triste kanskje? En nær og god innsikt jeg kjenner jeg vil ta med meg videre.
Tusen takk!
Tusen takk til deg, SerendipityCat *klem*.
Et flott og vakkert innlegg, tusen takk!
Jeg tror jeg har det bedre i meg selv nå (som syk) enn jeg hadde før da jeg var mye mer aktiv, i jobb og kunne gjøre omtrent hva som helst. Det er noe jeg har jobbet mye med; sorgen over å miste den jeg var… men nå savner jeg egentlig ikke så mye av det, i hvert fall ikke så ofte. Stort sett klarer jeg å fylle livet mitt med mening, selv om det blir på annen måte enn før.
Hei Lothiane
.
Det du sier kjenner jeg meg veldig godt igjen i! Det har vært mye jobb, og den sorgperioden var knallhard. Et lite blaff kjenner jeg jo nå også i ny og ne. Men den store sorgperioden…. den er jeg glad jeg stort sett har kommet meg igjennom. Og jeg er fasinert over hvor utrolig mye som finnes av opplevelser innen rekkevidde, og hvordan det fyller livet med mening
Hei kari.
Fint innlegg dette her.
Jeg har en jobb, et yrke, som også er min hobby og store lidenskap, musikk. Jeg reiste en del, opptrådde for andre og likte veldig godt det livet jeg hadde før jeg ble syk.
Så for meg er mitt nye liv med ME ikke akkurat noe å trakte etter for en musiker. Tenk deg å være musiker og ikke tåle lyd.
hehehe det er jo nesten litt komisk. Nesten som å ha mistet hørselen.
Jeg har også billedkunst utdannelse og liker å male. Jeg synes det er like komisk, tragikomisk. Det visuelle, se og ha et skarpt syn for farger og de små detaljer, også har man så store synsforstyrrelser at det er nesten som å være blind. Jeg føler at denne sykdommen rammer meg hardt. Jeg har mye sorg og savn i meg. Jeg skulle ønske jeg var i arbeid. Jeg brenner for jobben min. Jeg brenner etter å få være utøvende musiker igjen. Nå orker jeg nesten ikke å løfte instrumentet engang.
Dette er trist og vondt.
Selvfølgelig prøver jeg å være takknemlig og leve her og nå, være i nærleik med livet. Dette er en kunst i seg selv og svært utfordrende, synes jeg.
Mitt problem er vel at jeg ikke har slått meg til ro med at jeg er syk. Jeg håper og tror liksom at jeg blir frisk i morgen og skal komme igang med øvingen og spillingen og være igang igjen snart
evig optimist…
Så jeg får meg jo stadig noen nedturer da jeg hver morgen våkner med en kropp som er laget av tømmerstokker og alt det der du vet.
Jeg har mye å lære.
Ha en fin dag.
Alva
Hei Alva *klem*
Jeg tror veldig fullt og fast på at det å være lykkelig med livet slik det er, ikke på noen måte betyr at man må slippe taket på sine drømmer, ambisjoner og mål. Det betyr heller ikke at man ikke jobber like ivrig for å nå dem. Det betyr ikke at man har slått seg til ro med å være syk. Og det betyr aldeles ikke at man ikke er evig optimist
Jeg brant og brenner fremdeles for jobben min. Jeg tror jeg drømmer om jobben og kollegaer/venner hver bidige natt. Da springer jeg aktivt rundt og jobber sammen med dem. Det er utrolig så mange morsomme oppgaver hjernen min kommer med innen mitt fagfelt når den sover! ME er ikke akkurat en sykdom å trakte etter enten man er musiker, naturforvalter, butikkmedarbeider, førskolelærer, mor, far, student eller noen ting som helst *klem*.
Hvis vi hjelper hverandre til å se på de gode sidene av livet så ofte som mulig (åja, jeg trenger hjelp rett som det er
), til å komme gjennom sorgen og få igjen følelsen av at livet er godt å leve tross alt – så tror jeg at vi kommer oss fremover mye fortere. Og ikke minst med mye større glede på veien!
Ja, du har helt rett, Kari. Dette er viktige saker og viktig å være bevisst i forhold til, men gud så vanskelig og utfordrende, synes jeg.
Og jeg er vel sikkert litt for utålmodig etter 10 år med håp og forventninger i forhold til å få hjelp og å bli frisk.
Nå er jo dette med å tro at gresset er grønnere på den andre siden en felle de fleste mennesker kan gå i. Og det er en kunst å klare å være fornøyd og å være takknemlig og å klare å være tilstede i øyeblikket.
Jeg tror du er flink til det, Kari
Og det skal du være stolt og glad for.
Selv må jeg nok jobbe en del med dette.
klem fra Alva
Kari,
«»Jeg tror veldig fullt og fast på at det å være lykkelig med livet slik det er, ikke på noen måte betyr at man må slippe taket på sine drømmer, ambisjoner og mål. Det betyr heller ikke at man ikke jobber like ivrig for å nå dem. Det betyr ikke at man har slått seg til ro med å være syk. Og det betyr aldeles ikke at man ikke er evig optimist «»
Jeg ble litt lei meg hvis du misforstod innlegget mitt, Kari? Jeg mente ikke å kritisere eller stille spørsmål med om du er evig optimist eller om du har slått deg til ro med å være syk, eller at du har sluppet taket på dine drømmer, ambisjoner og mål eller at du ikke jobber like ivrig for å nå dem. Kunne jeg oppfayyes som at jeg mente det så beklager jeg at jeg uttrykker meg så klønete.
Jeg mente vel heller å si at du er virker flink til dette og at jeg beundrer deg for det. Selv får jeg ikke dette til så godt.
Om du forstår?
Alva
Hei Alva
. Svaret mitt var generelt, for dette er helt sikkert tanker som mange av oss har iblant? Det er noen ganger lett å tenke: «Hvis jeg endelig har det godt nå, er det galt av meg? Betyr det at jeg har stagnert? Fortjener jeg å ha det godt, når det fremdeles er så mye jeg må kjempe for?». Og jeg tror det er viktig at vi oppmuntrer hverandre akkurat i forhold til det.
Neida – jeg tok det ikke som kritikk
Husker du at jeg en gang fortalte at min saksbehandler på NAV sa til meg at jeg ikke hadde rett på livskvalitet hvis jeg ikke kunne jobbe? (Stakkar mann, jeg håper aldri han blir syk eller på annen måte mister jobben.)
Retten til livskvalitet, og vår evne til å være tilstedeværende og lykkelig må vi kjempe for og trene på «til vår dauane dag» som det heter så fint. For det ER veldig vanskelig og utfordrende! Og det er greit å hele tiden ha i mente at det til gjengjeld er egenskaper som ikke tar opp plassen til andre ting. For vi vet jo at vi har mange ting å kjempe for!
Og du er flinkere til alt dette enn du gir deg selv kreditt for, det er jeg helt sikker på
.
Stor klem!
Åh, det var godt Kari.
Du vet jeg er så glad i bloggen din og alt du står for så jeg vil nødig komme i klammeri med deg. 
hehehe- jeg snakker visst litt for ofte uten å tenke meg om på forhånd og kommer så altfor ofte i klammeri med folk på nettet.
Jeg har visst ikke lært meg manerer.
Ja, vi har jo igrunnen snakket om dette før, Kari. Husker du da vi startet opp bloggingen?
Det er aldri galt å ha det godt, Kari, det er vel igrunn og bunn det alle mennesker strever etter å ha.
Ja, jeg husker du fortalte om han. Tenk å si noe slik.
Om man har stagnert om man har det godt?- det tror jeg ikke. Jeg har alltid beundret de som har det godt og er fornøyd, er det ikke det vi alle kaver etter å bli?
Alt er relativt, og det er lettere å være eller bli fornøyd om man fokuserer på det man klarer heller enn det man ikke får eller det man ikke mestrer.
Jeg kjenner på en måte til alle teorier og veier jeg bør gå sånn rent fornuftig sett for å innfinne meg med situasjonen, gjøre det beste ut av den, glede meg over tilværelsen generelt o.s.v og jeg vet at det er svært viktig for oss ME-syke å ha et fredfullt liv. Rolige omgivelser, leve langsomt og finne fred i sjela.
men jeg klarer det ikke for tiden, jeg er lei av å være syk. Jeg er så lei av det. Sukk! Stønn eller gulp på Donald språket.
Ja, ja Kari jeg klarer vel å finne en mening med denne perioden også, rastløsperioden (som jeg har for tiden). Tror kanskje det er fordi alle starter opp igjen etter ferien og lager seg masse «nytt års forsetter». Folk gleder seg til å komme igang igjen, jeg også vil det…
God natta, Kari. setter veldig pris på deg
-alva-
God natt, Alva. Og i lige måde
Hei !
Har vært innom bloggen din iblant. DETTE innleget berørte meg. Det traff meg veldig, da jeg siste tida har tenkt mye rundt akkurat dette. Som ME-syk ER det dager med sorg/savn, en vanskelig prosess å forsone seg med at livet har tatt en annen vending. Men, jeg øver meg også på å favne øyeblikkene og hverdagslykken: En god klem,oppmuntring fra en venn, et dikt som berører, musikk som beveger meg. Da er det godt å bare være – og kjenne hvor mye jeg egentlig er takknemlig og glad for. Tror nok jeg lever sterkere og helere idag, enn jeg gjorde før jeg ble ME-syk.
mvh hopeful
Tusen takk for kommentaren, Hopeful. Jeg blir veldig rørt av det du sier om at du lever sterkere og helere idag enn før du ble ME-syk. Det er en veldig fin måte å si det på: Sterkere og helere
Takk for gode ord til ettertanke. Ønsker deg alt godt! Hege
Takk, Hege
Ha en kjempefin uke!!
Vakkert innlegg.
Håper jeg kommer dit. Har det av og til, men så forsvinner det igjen.
Takk, Jan
. Og av og til kan fort bli til titt og ofte.
Det skjer iblant med meg også. Men så kommer det tilbake igjen