Da vi skulle ut for å ta stallarbeidet i går kveld kom det flygende noe stort. Ja ganske så DIGERT faktisk! Etter tre runder over låvetaket landet det i takrenna over stallingangen. Vi ilte selvfølgelig til for å se hva dette var for en krabat, og fant ganske raskt ut at det var en stor vannkalv. De tilbringer egentlig livet i vann, men kan også finne på å fly seg en tur. Og så lander de der det blinker innbydende i vann. Men i takrenna til hestene da gitt! Det var ikke store dammen. Og ikke særlig trygt heller.
Det tok ikke lang tid før takrenna tok slutt, og den flygende karen som nå 
sletts ikke aktet å bruke vingene igjen, kræsjet uelegant i betongen der hestene går ut og inn hele dagen. Dermed var det ikke stort annet å gjøre enn å løfte den opp igjen og bære den vekk fra – skal vi se – 2,4,6,8,10,12 hover. Riktignok har den skall på ryggen, men SÅ tøff er den ikke.
Jeg lot den kave rundt på stallgenseren min mens jeg funderte på hvor jeg skulle sette den ned igjen. Imens ble vi fotografert. Og sett bort i fra den stygge genseren min, så fikk fotografen inn noen skikkelig fine bilder synes jeg (hans bilder er merket med OTS, mens mine er KVO).
Vel – det var dette med plassering. Tro meg – vannkalv er kanskje et rovdyr men for mine firbente katter og hunder kan den fort bli et byttedyr. Så jeg bestemte meg for å plassere den litt i høyden. Jeg tenkte litt sånn som man gjør med marihøner – plasser den høyt og si «Fly, marihøne, fly!»
Men den flygende vannkalven hadde tydeligvis totalt glemt at den har evne til å fly. Istedet for «fly, fly» benyttet den anledningen til å gjøre en god del kompliserte svømmeøvelser i bjørka.
Jeg fikk litt dårlig samvittighet for å ha plassert den i en slik situasjon – men kom igjen da! Den kan jo fly! Jeg kunne ikke godt bære den frem til nærmeste vann heller….
Eller?
–
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Gudbevaremegvel! For en klønete sak i friluft! Har nettopp tittet på videoen, og fikk nesten litt vondt av stakkaren! Men som du sier; han kan da fly!
Det er så koselig å lese at folk har sånn respekt for selv et slikt «kryp»! Er litt sånn selv skjønner du. Har en filosofi om at alt levende har en misjon her på jorda, og at selv et insekt krever min respekt. Er ikke særlig glad i flåtten da, for der har jeg faktisk ikke peiling på hva slags misjon den har. Er heller ikke glad i myggen, men den har jo en misjon: mat for fugler og diverse. Er sikkert mer jeg ikke liker……
Har hørt om denne vannkalven, men aldri sett den – tror jeg. Flotte bilder av den, så jeg skal vel kjenne den igjen om jeg treffer’n! Og fornøyelig lesning igjen!
Det faller meg helt naturlig å ha respekt for slike
Nå er jeg så heldig at jeg synes bortimot alt levende er vakkert på sitt vis. – «Du mener ikke «vakker»?!» sier folk når jeg peker på merkelige insekter og rare dyr. Men det kommer jo an på definisjonen av ordet vakker. Og denne vannkalven er jo slående nydelig!
Når du sier det…. Jeg vet heller ikke hva slags misjon flåtten har i naturen. Jeg lette litt på nettet, men det er tydeligvis ingen som er så opptatt av slikt. Hvis noen vet det og leser dette så gi oss et vink, da. Imens skal jeg sjekke ut litt. Hm… *tusler ut på nettet igjen*.