Hver vår diskuterer vi om det var mye eller lite rogn i fjor. Og hver høst sjekker vi rogna og diskuterer om mye rogn betyr mye eller lite snø til vinteren. Hvert år sverger vi på at nå skal vi følge med…
Og så snur vi oss rundt en gang eller to, tiden har gått og vi klør oss i hodet og sier: «Hvordan ble det der igjen?»
Jeg mener at det heter seg både det ene og det andre. Og visstnok endrer ordtaket seg nærmest fra bygd til bygd.–
Noen sier at:
Rogna bærer ikke tungt to ganger, dvs at mye rogn gir lite snø.
Andre sier:
Rogna bærer mye bær når det kommer mye snø, og sørger slik for nok næring for folk, fe og fugl gjennom en streng vinter.
(ikke ordrett, men riktig nok)
Jeg tok en titt bakover i bloggen og fant et innlegg om Lurven og meg som gikk turer i den tiden Lurven var lam i bakbena (Livet i et hogstfelt). Da registrerte vi blant annet at det var mye rogn.
Bildet du ser over her er altså høsten 2008, i Mostadmark.
Og hvordan var vinteren i år? Joda, det var mye snø. Bildet er fra januar 2009, i Selbu. Det var visstnok mer snø i Mostadmark enn her. Og dette er langt fra snøen på det verste. Dette er bare etter ett av de første kraftige snøfallene rundt nyåret.
Vi måtte måke taket over hestene flere ganger i år. Den ene gangen nådde snøen meg til midt på magen! Dagen etter regnet det… Vi var nok heldige der. Dette var på den tiden det gikk ut varsler i Trøndelag om at folk måtte komme seg ut og måke snø av takene fordi det var mer snø enn vanlig i år.
Jeg vet ikke hvordan det er med kulde og rogn. Men Selbusjøen var i hvert fall helt gjenfrosset i år. Og det skjer visst slettes ikke hvert år.
Så da stemmer det vel at rogna sørger for mat før en streng vinter 
Et svært sympatisk trekk hos et tre, mener nå jeg.
Vi får se til neste år, om det er noe hold i dette.
Hvordan har det vært hos dere?
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Sitat: «Jeg tok en titt bakover i bloggen og fant et innlegg om Lurven og meg som gikk turer i den tiden Lurven var lam i bakbena.»
Dette hørtes da merkelig ut? Håper dere gikk turer ellers også – når Lurven ikke var lam i bakbeina. At det ikke var lammelsen som inspirerte deg til å ta ham med på gåtur.
Angående snø, rogn og mengde bær, er det slik at når rogna bærer tungt på høsten, så er det mye rognebær. Da er den tvilen ryddet av veien
Hei Phalloides
Humre – det så vel merkelig ut at jeg gikk tur med Lurven da han var lam i bakbena. Men det er aldeles korrekt. Og det var lammelsen som gjorde at jeg gikk tur med ham
Lurven kom hjem i høst med lam bakkropp. Vi trodde han var påkjørt, men senere har det vist seg at han sannsynligvis hadde hatt en blodpropp som følge av en alvorlig hjertesykdom. Hvertfall var han lam i hele bakparten, inkludert mage/tarm og halen. Han fikk igjen bevegelse i mage/tarm, hale og det ene benet etter noen få dager. Og Lurven var en kriger. Han ville ikke være inne og syk. Så snart han kom seg opp på den ene foten lot vi ham gå tur hvor han selv bestemte tempoet. Han slepte seg det meste av tiden, og det krevde mange små tiltak å beskytte ham mot flere skader. Men hver dag hadde han bedring, og når han fikk bevege seg som han selv ville så gjenoppbygde han bevegelsesevnen så godt som mulig. En av de tingene jeg måtte gjøre var å være med og «gå tur» fordi han måtte beskyttes mot rovdyr i den tiden. Han kunne jo ikke springe unna. Siden han ikke hadde smerter og var i strålende humør, hadde vi imidlertid noen fantastiske turer
Vi var ikke langt avgårde, men jeg fikk se den store verdens som finnes der ute, like bak ei bjørk og over en liten bakke.
Lurven ble helt fin i begge bakbena etter noen uker, bortsett fra en svak halting. Han var med da vi flyttet hit, og trivdes kjempegodt i sitt nye hjem. Fra den dagen han ble syk til aller siste slutt var han i strålende humør. Vi fikk ett halvt år til sammen med ham. Så døde han plutselig og dramatisk mellom hendene på oss av hjerte- og lungesvikt med nye lammelser.
Jeg hadde gjort det hele om igjen hvis jeg fikk valget. Lurven viste med all tydelighet at han hadde det godt hele tiden. Jeg savner ham hver dag. Han hadde et pågangsmot og en livsglede som var aldeles slående. Han lurte seg ut en av de første sykedagene i høst, uten å klare å løfte bakkroppen opp fra bakken enda. Da jeg lette litt småhysterisk etter ham, kom han plutselig slepende rundt låvehjørnet med en diger mus i kjeften. Han hadde et strålende glimt i øyet, og var den stolteste rekonvalesent man kan tenke seg.
–
Ærg – jeg glemte den versjonen av «rogn bærer tungt om høsten». Hehe.
Det var noe til kattehistorie. Må tro Lurven koser seg med musefangst på de evige jaktmarker nå
Jepp
Ingen tvil.
Du – når katter kommer til de evige jaktmarker, kommer høner til de evige meitemarker da? Det har jeg alltid lurt på.
Om ikke meitemarken kommer til dem
…
[...] meg nemlig at det var lite rogn i området rundt oss i fjor høst. Forrige gang (2008/2009) var det mye rogn/mye snø. Fortsetter det som nå blir det lite rogn/lite snø denne sesongen. Men vinteren er jo ikke over [...]
[...] har nå fulgt med på ståa på tredje året på rad. I 2008/2009 var det mye rogn mye snø. I 2009/2010 var det lite rogn lite [...]