For en kort stund siden, på en vanlig kveld med stallarbeid og en siste nattsjekk av hønene, ble vi stående og diskutere hva vi skal gjøre med at det blir litt tung luft inne i hønsehuset.
Nå er det flere luftelyrer i murveggene rundt hele låven. Ett ganske stort, rundt hull både over og under hvert vindu. Du ser den ene der over vinduet bak hønene. Jeg la hånden borttil luftelyra under det nærmeste vinduet, og kjente at det kom godt med frisk luft inn.
Men over vinduet (ja, det selvsamme som du ser på bildet) var det puttet litt papp inn i hullet. «Kanskje vi bør åpne den også foreløpig?», foreslo min kjære. Og jeg som sto nærmest strakte meg på tå, tok et godt grep i pappen og røsket den ut.
..
Så lærte jeg meg en ting da. Det lønner seg ikke egentlig å røske ut noenting som helst som er krøllet inn i ett hull på et sted hvor musa på noe slags vis kan ha funnet på å besøke. Museskiten haglet. Først og fremst over ansiktet og håret mitt, selvfølgelig, siden jeg forventningsfullt sto med ansiktet rettet oppover for å se… vel luft… komme strømmende inn i hønsehuset.
Jeg bøyde meg fremover og poffet med munnen siden min første tanke var «ikke noe i munnen- pleeeease». Heldigvis hadde jeg ikke museskit i nærheten av hverken tunge eller ufrivillige svelgereflekser. Men jeg ble stående med ansiktet vendt trygt mot gulvet mens jeg ristet forsiktig på hodet og kjente museskiten drysse småseigt fra hår og øyenvipper.
Da tok min kjære et par skritt mot meg, og sa sindig: «Der ligger det en fugl». Øh. En fugl?! tenkte jeg og ristet litt mer på hodet for om mulig å få den ut av håret. Den satt vel sikkert bedre enn museskiten tenkte jeg, og så for meg noe inntørket noe med klør som hang seg fast over alt.
Men så så jeg i øyenkroken at det ikke var jeg som var i fokus i det hele tatt. Min kjære sto ved siden av meg, med armene på ryggen og lyste med hodelykta inn i hullet som jeg akkurat hadde åpnet.
Glemt var alt som het museskit. Jeg strakte meg så fort på tå for å titte at det siste sikkert skvatt avgårde likevel. Og der var den. En bitteliten, svartøyd blåmeis lå inne i hullet, skakket på hodet og så forundret på oss.
Åååå, så vakker. Og den første opplevelsen jeg har hatt av akkurat den sorten.
Vi studerte ikke den lille elsklingen så lenge. Den hadde jo funnet ly for været (som er vått og vindfullt i kveld). Så vi stappet pappen forsiktig tilbake i håp om å ikke jage den ut i natten. Og det var helt stille der inne etterpå, så den lot seg tydeligvis berolige av at det ble mørkt igjen.
Luftelyrer i murveggene rundt hele låven. Ett godt, rundt hull både over og under hvert vindu.
Jeg må bare innrømme at jeg ELSKER slike nye opplevelser. Hele verden vipper bittelittegrann. Tenk – alle de tusenvis av småfugler som kan finne på noe lignende! Og alle de små hullene og luftelyrene som finnes over alt. Når du 
sitter der i rommet ditt så ligger det kanskje en liten sjel og hviler bare noen meter unna. Og når du tusler i by eller bygd på kvelden – tenk på alle de små som har krøpet inn i kriker og kroker og hviler. De ligger like ved oss der vi spaserer, men aldeles i skjul. Trekker varme fra oss, eller fra husdyrrom.
Om noen kunne knipse og så vips var alle bygninger gjennomsiktige, så hadde vi sett dem kroe seg sammen og kose seg i alle slags stillinger. Svevende lunt i luften, synlige for oss alle i et lite øyeblikk, før mur og treverk lukket seg beskyttende omkring dem igjen.
Kanskje det er den karen her som ligger der ute i veggen nå. Og i morgen, etter å ha strukket på vingene og ristet fjøra litt, tar den seg en tur til fuglebrettet igjen. Rundt låven, over gårdsplassen, inn mellom hus og garasje og bort i ei bjørk. Det er veien fra sovekammer til spiskammer.
Er det ikke morro?!
Beklager at jeg ikke har et bilde av den vakre der inne i hullet. Men jeg ville ikke skremme den «bare» for at den skulle komme på forsiden i en blogg en stakket stund 
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Hei!
Hvis noen merket at det skjedde noe med innlegget her akkurat nå, så var det bare jeg som redigerte bort et par ord. Jeg blir litt småsprø når jeg plutselig ser at jeg har skrevet det samme ordet i to setninger rett etter hverandre.
Det blir liksom så veldig mye av veldig mye. Som når man plutselig har skrevet ett helt avsnitt hvor alle setninger begynner med og. Sånn f.eks.: Og så løp jeg. Og det var gøy. Og jeg tenkte hvorfor løper jeg ikke hver dag. Og så når det er så gøy da gitt.
Er det bare jeg som blir småsprø av slikt ?
Ha en riktig god natt alle sammen!
[...] i solveggen og så tatt dem med seg inn i hønsehuset. Eller kanskje blåmeisen som har fått lov å sove i luftelyra deres i vinter har hatt med seg noe? Det er ikke mange dagene siden jeg sjekket hønene og ikke fant et eneste [...]
[...] – Rommet har to vinduer og to dører. Vinduene er enkle, noe som egentlig er greit siden det bidrar til å lufte litt. Vinterstid skrur vi på doble vinduer. Sommerstid bruker jeg strie som lysskjerming på natten, men skal ordne lemmer eller noe lignende etterhvert. Det er flere luftehull i veggen. Meisene liker å ligge i disse luftehullene på vinteren. [...]