Vi tømmer Brandhaug om dagen. Det er en rar følelse. Mest av alt gleder jeg meg på vegne av de som kommer etter oss. Litt sårt er det også. Likevel – det er mindre sårt enn jeg ventet. Men av alle ting, så savner jeg Thelma. Ser henne rundt meg med visse mellomrom om dagen.
Så blir jeg fanget av flyttesjauen. Vi sukker litt innimellom over alt vi har, og glemmer sorg og savn. Så mange ting. Og enda litt flere. Hengerlassene blir kjempestore. Når vi surrer begynner vi å grue oss til å bære inn igjen på andre enden… Men det er rart hvor det går. Pufft – så har vi gjort en masse og det er kvelden. Med god mat, bena krøllet sammen i sofaen, en kveldssjokolade og nrk. Ingen parabol enda. Så får vi nydt utsikten og peisen isteden.
Vi har ikke internettforbindelse på den nye plassen heller enda. Så jeg får ikke til å stikke innom her så ofte. Men kunne ikke dy meg idag. Sitter på en madrass uten sengetøy. Sengegavelen er hard under knærne. Nissesenga mi. Bare vent – nissen. Du kommer også med.
Lilith sprang rundt på gården og hilste på Brandhaug-sjela da vi kom idag. Det dukket opp et rådyr og sto og kikket sky på oss fra skogkanten. Hundene bjeffet ivrig til hun trakk seg forsiktig inn i skogen igjen. Og da bildøra åpnet seg for første kassen, smatt Lilith inn i setet og krøllet seg sammen. Hun ville ikke bli igjen, sa hun. Tross spennende rådyr. Men Kira la seg langflat på låvebrua og nøt utsikten. Hun synes ikke denne bilkjøringen er så viktig, sier hun. Ikke viktig i det hele tatt…. Kira liker best å være fremme, hun.
Vi begynner å komme på plass i vårt nye hjem. Det vil si – det tar vel et år eller to før vi kommer ut av alle kassene igjen. Plogene går fremdeles over hustakene mot sør. En hønsehauk har streifet over låvetaket for å sjekke lydene fra det nye hønsehuset. Elgen har allerede revet hestegjerdet som snarest, og i dag sprang det en jakthund forbi. Vi nyter alt sammen.
Lurven – kjære pusen – går så fint på foten sin at det er en fryd. Idag tok jeg meg tid til å ringe veterinæren med oppdatering. Ingen knoke-gåing nå lenger!! Han ble stille i andre enden et øyeblikk: «Det hadde jeg ikke trodd! Neimen, så bra!» sa han, og takket for at jeg ringte. Det er godt å vite til en annen gang. At det går an.
Pusene har såvidt begynt å få gå ut på nygården. Sylvester leker hemningsløst, og syntes det er GØY med ny plass. Han tok en langtur nedover gårdsveien, og da jeg ropte bekymret at han gikk litt langt fikk han et fjollete fjes og hoppet villspik oppover til meg igjen. Stive ben og stiv hale- hopp hopp hopp. Så godt å bruke kroppen! Men Helene var litt bekymret – hun mjauet og sprang fort, fort for å se så mye som mulig av farligheten. Oversikt er viktig for overlevelsen, og værhåra sitret. Jeg kunne nesten se henne tenke: «Det kan ikke være sant!! Det går ikke an. Hvor har det blitt av gården min?! Hva skal jeg gjøre. Hvor skal jeg gå. Hva ER det for noe dette her, mamsen…. Hm – jeg må visst på do i gresset. Jaja – det går vel sikkert bra her også, det…»
Ha det godt så lenge. Nå må vi hoppe i bilen igjen, og kjøre foran flyttelass nr ørti i rekken hele veien frem til nygården.
Livet er godt.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
Godt å høre om Lurvens bedring, og at dere begynner å komme på plass i nytt hjem. Har tenkt på dere.
Å flytte er jo en kjempejobb!
Det tar på enormt. Drømte her en natt at jeg kjøpte gamlegården deres og at vi møttes for å skrive under pairerne i en låve.
Plutselig kom jeg på at dette kanskej hadde gått litt fort, for jeg hadde ikk tenkt på skole og barnehage elle noe, hehe.
Våknet jo opp igjen i mitt eget hus da:-)
Men har en drøm om å bo på ett småbruk.
Lykke til med flyttingen videre.
Lykke til med sjauinga. Har flyttet noen ganger og vet det er et pes. Viktig å ta kaffepauser inne mellom og snakke litt med katten(e). De lytter ivrig og stryker inntil når de ikke helt vet hva som skjer
Fint å «høre» fra deg igjen! Bra du er ved godt mot, for det er ikke bare-bare å flytte:)
Tenker på deg!
Håper flyttingen har gått fint for folk og fe!
[...] dag dukket det opp en post i høyremargen (under This Days Last Years) som heter “Brandhaug tømmes sakte men sikkert“. Det er altså to år siden vi flyttet hit. Og det vet jeg jo, selvfølgelig… Men [...]