Her en dag koste vi oss i finværet. Men meitemark og kyllinger, med hage og blomster, kamera og litt bilgreier. Og så rundet jeg låvehjørnet inn på gårdsplassen – og der så jeg nymfeparakitten komme så fjongt ut hoveddøra i fri flukt!!! Dermed var tilværelsen atter en gang preget av en smule kaos.
En av hundene hadde tydeligvis åpnet dørene helt inn og der kom hun. Vakre, småforvirrede Louise. For første gang ute i det fri. Som i mitt verste mareritt. Jeg elsker den fuglen!! Og nymfeparakitter er kjent for å fly rett opp i søken etter «taket» og så legge seg på vingene til de er kilometervis unna hjemmet. Og da har de ikke store sjansen i den store skumle verden.
Vi er her!!!
Louise fløy en kjempestor runde over dalen. Jeg ropte og ropte navnet hennes og alle sprang alle veier for å holde øye med hvor hun ble av. Hun var nesten bare en prikk noen ganger. Vi hylte alt vi kunne for å gi henne et holdepunkt.
Så kom hun inn igjen og landet oppå en stærkasse høyt oppe på låveveggen. Høøøøyt oppe! Vi lokket og lokket, hentet speil (kjæresten hennes bor inne i et speil, og er veeeeldig pen) og mat. Først var hun redd og trykket inntil veggen bakerst på stærkassen. Men så begynte hun å trives. Bøtta! Minst en time satt hun der og skottet. Vi fikk kink i nakken, men torde ikke slippe henne med øynene.
Stær og svale skremmer ingen nymfeparakitt
Så fløy hun en stor runde til. Rundt hele gården til hun satte seg midt oppå låvetaket. Eeeenda høyere. Hun ristet seg, pusset seg, skjeit litt og satt og så på verden. SÅ STOR VERDEN!! Man kunne nesten høre de lykkelige nymfeparakittsukkene hennes. Etter en stund kom stæren, svalene og seilerne og begynte å snittfly på henne. Det hvinte i luften når seilerene strøyk forbi. Hun dukket og hoppet, og så ut som om hun syntes det var relativt greit. Hun er jo vokst opp med katter og hunder. Disse var jo bare småtassene…
Men så lettet hun igjen, og denne gangen gikk det galt. Hun fikk tydeligvis panikk i luften. Som alle vet – hunder og katter kan ikke fly. Og plutselig fikk hun tingene i perspektiv… kanskje. Hun begynte å sveipe lenger og lenger unna. Hun sneiet hestene og fikk dem i vill flukt. Hadde jeg ikke vært så redd, hadde det vært riktig lekkert. Hestene har vel aldri blitt jaget av nymfeparakitt før.
Men skjære…
Og så irriterte hun på seg en skjære. Den sperret utvilsomt øynene opp da hun fløy forbi, og gikk rett i angrep – uten å tenke seg om engang. Den har unger i et tre her ute, og visste vel ikke helt om dette var en trussel eller et måltid. Men å få tak i hva-det-nå-var var uansett det eneste som sto i hodet på den. Og den fikk så definitivt tak i henne. To tre ganger i lufta allerede. Louise skrek hjerteskjærende, og jeg begynte å hyle. De andre var et annet sted akkurat da – så jeg la på sprang, enda så hjelpeløst det føltes.
Louise ble jaget inn i skogen, og jeg mistet dem av syne. Hørte bare smerteskrikene hennes. Hestene sprang sammen med meg, jeg hørte det dundre bak meg, men jeg hadde vinger. Dagen i morgen var langt fra mine tanker, og ME var glemt. Nederst på beitet traff jeg en grind. Og jeg hoppet over den i nesten samme fart som jeg hadde hatt nedover beitet (hørt om mødre som løfter biler fra sine elskede?) Louise skrek og jeg skrek. Og i det jeg hoppet over grinda kom skjæra som et skudd opp fra gresset noen meter inne i skogen. Og der satt hun. Elsklingen. Like hel, men mørbanket og vettskremt. Jeg kastet jakka mi over henne før hun rakk å tenke seg om.
Og så var hun der. Hos meg igjen.
Og selv om jeg skrek mye stygt til skjæra da jeg sprang, så har vi nok den å takke for å hente henne ned. Det er bare bra den ikke klarte å skade henne.
Liten hjerne mestrer inntrykk fra stor verden
I dagene etterpå har vi ikke merket noe uvanlig på Louise (det gikk bra med meg også 
). Men i dag fløy skjæra forbi vinduet der hun satt. Og Louise skrek som om hun hadde smerter før hun ble stiv som et frossent tv-bilde. Det hender jeg kjenner på meg hva disse dyrene «tenker». Og denne gangen fikk jeg et absolutt inntrykk av hva som foregikk oppe i hodet på henne. Der ble det aldeles blankt.
Etter laaang tid ristet hun på hodet og ble normal igjen. Og senere på dagen tok jeg henne på fersken i å rane potetgullposen min og smuldre det meste oppå PC’n. Tror hun har funnet en god mestringsmåte, jeg. For små fuglehjerner kan det være like godt å gå blank iblant.
Sånn er det med den saken.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
[...] på Brandhaug var Louise frittflygende fugl. Innendørs vel å merke. Det var bare en gang hun stakk ut en tur. Heldigvis ble det med den ene gangen, siden det nesten satte grå hår på [...]