Feed on
Posts
Comments

Det er en herlig høst/tidligvinter for turer med elektrisk rullestol i år. Etter alle disse årene hvor jeg har følt meg kraftig begrenset fra mulighet til å komme meg på tur, har jeg endelig hatt noen uker med mulighet til å farte (nesten) så mye jeg har hatt lyst til.

Jeg holder meg til brede stier og skogsveier der jeg ikke kan gjøre skade med stolen. Så rett ute i villmarken blir det jo ikke. Der ute får lengselen fremdeles ligge og lokke. Men jeg kommer uansett mye lenger rundt omkring enn på sommerstid. På sommeren kan en liten sørpet meter over stien stoppe meg effektivt. Men nå er alt slikt frossent og fremkommelig.

Det er også en liten luke nå hvor det både er frost i bakken og litt varmt i været så batteriet på rullestolen ikke tømmes for fort. Ca en mil holder det i dette været om jeg ikke har på lys hele tiden. Og det trenger jeg jo kun der det er trafikkert.

Ja, nå koser jeg meg virkelig på både vante og nye turer med bikkjene! I dag ble det nesten den der milen. Og noen deler av turen var på helt nye stier for meg.

Og se så vakkert det er på noen av de stedene der jeg farter!

tur på frosne veier

 

Det er alltid moro å komme med «fasit» på hvem som ble hva av hans og høns av kyllingene. Spesielt i år som hanene får lov å bli i flokken, så det er ingen vondt i magen der i det hele tatt.

Det ble fire høner og to haner. Hønene under er fra nærmest fotografen; Sylvia, Litja, Maria og Nevvan.

Sylvia Litja Maria Nevvan


Og her er Sjakk og Matt

sjakk matt


Sylvester/Sylvia ble en Sylvia
Hun har riktignok ikke lagt egg enda, men oppfører seg og ser ut som ei høne. Så galer hun nå, gir jeg meg ende over.

Sylvia som kylling

Sylvesterkylling


Og så som ungfrøken

Sylviia 3


Nevvan ble en nydelig lita høne
Hun står til venster av de tre oppreiste her:

nevvan litja og maria


Og her er hun som unghøne

Nevvan


Litja ble ei høne
Hun står i midten på kyllingbildet over. Her er hun som unghøne. Og hun verper allerede.

Litja


Maria er vel noe av det søteste
Hun står til høyre på kyllingbildet over. Vennlig var hun allerede da. Og nå kommer hun springende når hun ser matmamsen sin. Står jeg i nærheten av noe hun kan sitte på, klatrer hun opp så nært hun kan og begynner å prate. Og hun liker å bli strøket. Jeg er aldeles betatt. Jåler litt for matmams gjør hun også gjerne.

maria


Og så kommer de to flotte guttene! De er virkelig trivelige haner. De kurtiserer hønene på fint vis. Jeg har ikke sett noen rå atferd på dem i det hele tatt. Og når de konkurrerer med Lucky gammelhanen, gjør det det med galekonkurranser. Men så er de under gammelhønene i rang enda. De kan nok bli tøffere etterhvert.

Her har dere Sjakk
Slik så han ut som liten.

sjakk


Og sånn ble han som ung hane. Han skal nok bli enda flottere etterhvert. Det er så trivelig å få en kvithane igjen! Særlig en som er så vennlig.

sjakk 1


Og her kommer Matt
Han er rett og slett utrolig vakker. Så jeg måtte spandere flere bilder på ham.

Her er han som liten

kyllingen matt


Og nå er han slik! Halene vil bli mektigere på hanene når de blir eldre. Og når denne manken blir kraftigere, blir det rått.

matt 5
matt 1

matt 2
matt 4

 

 

3 desember 2013 mandelpotetaMen jeg må vel nesten innrømme at om et hjerte blir neglisjert lenge nok, kan det endre seg til å bli litt… skummelt? Uansett hvor vakkert det var i utgangspunktet (bildet til venstre).

Jeg – som liker så mangt – synes det fremdeles er virkelig vakkert!

Er du ikke enig, synes du vel i hvertfall at det er fasinerende?

Nå puttet jeg den i jorda. Og livner den ikke til kan vi kanskje si at den har fått en verdig begravelse.

Eller – kan man egentlig begrave en potet?

 

et godt hjerte dør ikke det bare endrer seg

 

 

Det er en liten milepæl når kyllingene blir voksne. Og den siste uken – midt oppi masse uro og tristhet – har jeg også gått og koset meg med Litja som har begynt å gå i rugekassene hvor hun har mumlet og ryddet.

Og det er ikke bare hun som har vært søt med alle sine «rare følelser» og forberedelser. Utenfor og nedenfor rugekassa har nemlig gammelhanen stått og strakt seg, hoppet litt og vært tydelig begeistret. En ordentlig gentlemann.

En dag hadde han til og med lagt seg i kassa ved siden av hvor han måtte strekke nakken rundt en vegg for å gløtte inn til henne der inne. Sååå forsiktig og ven har han bekreftet atferden hennes.

Slik holdt de på noen dager. Og så – for fire dager siden – fant jeg plutselig et helt nytt egg blant de vanlige. Et bittelite grønt egg!

kyllingene har blitt voksne 1


Flinke flinke Litja-jenta mi!

Siden har det kommet to grønne egg til. Og jeg funderer litt på om det ene har en annen grønn nyanse enn de to første. Det er ikke lett å se. Men det betyr i såfall at en kylling til er i gang. Tre av dem kommer til å legge grønne egg (Litja, Nevvan og Maria). Ei vil nok legge lyse (Sylvia). Hvis hun ikke mot all formodning galer en dag.

En fin tid i hønsehuset :-).

kyllingene har blitt voksne 2

Småkrypet og husmora

Hø… Jeg lurer på om jeg skal boikotte Wikipedia.

Hvorfor? Jo, jeg fant dette lille insektet hengende i et edderkoppnett i dag. Jeg mente jeg visste hva den heter, sånn langt baki husken der, så jeg slo opp for å være sikker. Og da jeg leste om mosskorpionen – rettere sagt bokskorpionen som er den som bor i hus – rakk jeg ikke å stoppe blikket før det kom til denne setningen:

«Bokskorpionen lever i hus, kanskje finner du den på et lunt sted i huset. Men, med vanlig renhold trives ikke mosskorpionen, så den finnes nok bare der det er noe sjeldent vasket.»

Næmmen jøss da. Det kan vel ikke være nødvendig å si sånt da vel? Uten omsvøp, liksom..

;-)

Fine er i hvertfall mosskorpionene. Bittesmå edderkoppdyr (stort sett under 5mm) som spiser enda mindre dyr.

mosskorpion bokskorpion


Denne har imidlertid blitt spist av et større dyr. Den hang i edderkoppnettet til edderkoppen jeg driver å «sparer på» i kjøkkenvinduet. Den edderkoppen flyttes omsorgsfullt til sides ved vask og så tilbake igjen etterpå. Slike små arbeidere vil jeg nemlig ha sammen urtene mine. Helt ideelt skulle man hatt marihøner også. Hus som er så rene at de ikke har plass til enn bokskorpion, edderkopper og overvintrende marihøner er overvurdert.

Men nå prater jeg meg bort..

Har du sett slike i huset ditt før? De er ikke så uvanlige. Men så små at det ikke er lett å se dem. Og joda – de finnes i rene hus også. Om enn sjeldnere, om man skal tro wikipedia. Den første jeg noengang fant, krøp over veggen i en nyinnflyttet bolig som knapt hadde rukket å ikke alltid være nyvasket :-).

Vår kjære Umah er borte

vakreste umahJeg har ikke orket å skrive dette før jeg fikk pustet litt… Men søndag for en uke side mistet vi vår kjære Umah. Dere som har fulgt oss en stund, vet at hun hadde kronisk nyresvikt. Og for en uke siden kom vi til den helgen kroppen hennes ga opp. Hun fikk sovne inn hos veterinæren før kroppen ble ordentlig vond.

Hun ga oss så mye. Og rev med seg en stor bit av oss da hun dro. Slik en kjær, kjær venn alltid gjør.

Den siste tiden med Umah
Siden det er så mange som følger oss – og mange med nyresyke hunder som har kontaktet meg siden jeg begynte å skrive om Umah – forteller jeg litt i detalj hvordan den siste tiden var. Jeg får ikke med det brølet jeg følte i protest. Det tror jeg alle kjenner igjen.

Det er hele to år siden Umah bare fikk noen uker igjen å leve. Men hun trosset alle odds og levde myyye lenger enn det. Og hun levde stort og flott. Bare i litt sakte fart.

Umah sjekker ståaUmah var nok ikke en helt typisk nyrehund. Nyresyke dyr mister gjerne matlysten etter hvert. Men hun spiste ganske godt, bare med noen dager hvor hun hoppet over et måltid. Hun var i godt hold helt til det siste og ble aldri tynn, som vanlig er. Ikke drakk hun så mye og ikke begynte hun å tisse inne. Hun hadde en del diare, men det ble mye bedre da hun ble holdt på rent nyrefor. Hun var heller ikke så voldsomt plaget av kvalme. Mindre enn veterinærene ventet, tror jeg. Men hun hadde det i perioder og da fikk hun afipran som hjalp godt.

Umah mistet heller ikke pels, noe som også er litt vanlig har jeg forstått. Hun hadde akkurat satt flott vinterpels nå. Hun hadde imidlertid en kroppskløe som hadde økt de siste ukene.

Det som var mest utpreget var vel at hun hadde svært lav energi, så turene ble kortere og kortere. Men det er ikke mange uker siden hun var med på sopptur. De siste ukene var det nok med en runde rundt gården. Men den ble til gjengjeld nydt ordentlig.

Umah på traktkantarelltur oktober


Den lave energien gjorde også at hun iblant begynte å fryse ordentlig – helt plutselig. Men vi tullet henne inn i et ullteppe og gned henne litt – og så gikk det over.

Den siste tiden kom lukten man forbinder med nyresyke hunder. Hun hadde ikke noe lukt fra huden, men fra ånden. En sterk nesten svovelaktig lukt.

De siste to-tre dagene gikk drikkeaktiviteten hennes brått ned – noe som nok er svært utypisk. Det jeg har «lært» er at de ofte heller drikker mer og mer intens. De bør drikke så mye som mulig, så dette var ikke noe bra for henne. Men det var slik ting artet seg, og vi prøvde å lure i henne litt ekstra vann i maten.

Til dere som har nyresyke hunder – snakk jevnlig med veterinæren om symptomene. Det var godt for oss å ha dem med på laget hele tiden. Da vurderte de akkurat VÅR Umah. Nyresvikt kan arte seg litt forskjellig fra dyr til dyr.

Umah hadde ikke noe smerter eller sterkt økt sykdomsfølelse på slutten. Hun fungerte på et vis omtrent som før. Kroppen begynte i hovedsak bare å gå enda saktere.

Kira Umah Kimmimela på røvertokt


Natt til lørdag våknet vi av at hun begynte å småhoste. Vi dro henne godt inn i armkroken og koste. Og lørdag dro vi og satte intravenøs behandling og tok prøver.

Vi håpet i det lengste at det var noe annet enn hva vi mistenkte. Men prøvene hennes viste da en kropp som hadde gitt opp. Nyreverdiene var skyhøye. Kreatinin var på 699. Hun hadde også blitt anemisk og hadde begynt å få sirkulasjonssvikt – derav sannsynligvis den forsiktige hostingen.

Vi hadde kommet dit hvor det ikke var noen vei tilbake.

Hun fikk bli med hjem den lørdagen, siden hun tross alt ikke viste noe tegn til ubehag annet enn litt kvalme og denne sporadiske hosten. Her hjemme hadde vi fått besøk av familie. Umah lå midt iblant oss mens vi pratet og lo og byttet på å kjæle med henne – og hun koste seg og hvilte og fikk masse deeeilig mat. Blodig smakfull hjort med fløte til! Gjett om hun koste seg!

På kvelden ble hun med ut til hestene og romsterte rundt i høyet på jakt etter godbiter, som hun pleide (hva ER det de spiser i høyet? Hva det enn er, er det godt. For hundene beiter rett og slett på det). Hun var ute og bjeffet til hele bygden som vanlig. Og logret og koste seg, selv om man så at hun følte seg litt utenfor i form nå. Hun jaget Bibbipus og gliste litt forsiktig. Men da vi spurte om hun ville gå kveldsturen sin, sa hun neitakk. Det fantes ikke krefter igjen. Til natten fikk hun sove – nesten inniflettet midt imellom oss.

Midt på natten våknet vi igjen av at hun hostet og hostet. Lave små puff. Og jeg trodde en stund hun sovnet inn der og da. Kroppen hennes beveget seg ikke i det hele tatt. Bare hodet var «våkent» og hun så rolig og mildt på oss. Etter mange lange minutter våknet liksom kroppen til igjen. Kroppskløe gjorde at hun sov litt urolig resten av natten. Men hun var stort sett avslappet. Det ble mye varm småmumling og kjæling.

umah soverDa dagen kom var hun noe oppe og tuslet. Blid som vanlig. Men helst ville hun sove.

Vi vet at når nyrene «stopper» (litt enkelt sagt), er det ikke noen god måte å avslutte på. Og de sovner dessverre ikke rolig inn av seg selv. Så da morgenen kom ringte vi Stjørdal Dyreklinikk igjen, og sa ifra at nå kommer vi. Det var veldig godt at det var de som hadde vakt den helgen. Veterinæren som kjente Umah godt, var allerede forberedt.

Vi var så glad for at vi var der i tide. Og for å få god hjelp på Umahs aller siste ferd uten at hun måtte gjennom det siste sammenbruddet av kroppen. Der nede på veterinærkontoret hadde hun symptomer som viste at den nok lå bare timer unna. Vi var verken for tidlig eller for sen. Det var akkurat dagen.

Vi savner henne sånn at det er vanskelig å forklare. Jeg skal ikke engang begynne å si noe mer om det, for det gjør for vondt. Jeg er så takknemlig for alt som var henne. For alt hun ga og lærte oss og hvordan hun tok imot alt vi ga henne.


Tusen takk til Stjørdal Dyreklinikk for at de har vært med oss og støttet på hele denne reisen og spesielt Hilde Landfald som hadde vakt den helgen. Jeg blir aldeles rørt over hennes varme. Det betyr så utrolig mye når man står der i slik enorm sorg og ene øyeblikket ikke kan si et ord av bare gråt og det neste har behov for å si veldig mye, spørre veldig mye og dele mange minner som snubler ut fortere enn tårene.


Hverdag igjen
Nå – litt mer enn en uke etterpå – har hverdagen så smått kommet seg på bena igjen. Kira har sørget, som Kira gjør. Og Kimmimela også, tror jeg. Til og med katta har vært litt annerledes. Ivrig etter å ligge i fanget i mye større grad enn ellers. Og litt urolig og skvetten, faktisk. Som om undres over denne verden hvor andre bare forsvinner. Disse dyrene har nok en mye større innlevelse i det å miste noen enn vi tror.

Men i går begynte plutselig Kira og Kimmimela å leke ordentlig utpå gårdsplassen. Det var som en eksplosjon av glede igjen. Og SÅ godt å se! Til de av naboene som hørte meg juble… ja, så gjorde jeg nettopp det :-D.

Jeg tror nok at de siste dagene før Umah ble borte også var en belasning for hundene. Vi merket de dempet seg veldig. Kimmimela som alltid har provosert og hengt litt i manken til Umah for å erte til lek, har ikke gjort annet enn å smyge seg vennlig inntil. Kira har rett og slett virket trist.

Men nå letter det for dem. Livet går videre. Det har blitt myyye tur med matmams og matpaps som fikk spring i bena av bare forvirring. Ingen god kombinasjon med behov for hvile, men det har gått det også. Og det har nok hjulpet oss til å få opp humøret igjen, alle sammen.


Jeg ønsker inderlig lykke til til alle andre med nyresyk (eller annen-sykt) kjæledyr. Som dere ser er det håp om lang tid sammen også etter diagnose. For noen går det dessverre fortere enn det gjorde med vår lille Umah. Uansett håper jeg dere klarer å gripe hver dag og når den vonde dag har kommet og gått – huske deres små med stor glede og så lite som mulig sorg. Og aldri noen anger, enten det slutter tidlig eller det slutter sent.

Kjærlig hilsen Umahs matmams – for alltid.

Vilje ble født 16. mai 2008 og da var hun aldeles bekksvart utenom en lysere flekk på bakre lår. Hvis du vil bli sjarmert dønn ihjel så kan du gå inn på dette innlegget og se noen videoer av henne på noen av hennes første turer ut med mamma Carmen.

Vilje er en skimmel, født svart, shetlandsponni. Hun er av den typen skimmel som blekner eller kalles gråskimmel. Det vil si at hun som liten var kraftig pigmentert, mens hun med alderen mister pigmentproduksjonen i pelsen og gradvis blir lysere og lysere. Til slutt blir hun helt lys.

Nå er hun et sted midt i mellom. Og hun veksler litt med årstidene – eller mellom sommer og vinterpels. Det er spennende hver gang hun feller! Her ser dere hvordan hun forandrer seg.

Sommer 2008
Her er hun bare noen dager gammel. Glinsende svart med lys flekk på låret.


Sommer 2009
Så er hun ett år. Ikke mye som har lysnet, annet en kanskje litt bakpå.


Sommer 2010
To år og sommerpels. Hun er veldig lys på kroppen men ganske mørk i man enda. Halen lysner. Hun ser ut som om hun har lyst bless.


Sommer 2011
Tre år. Hun er da ganske jevnt grå. Lysere oppå enn under. Det falske «blesset» har jevnet seg litt ut med generelt lysere hode.


Sommer 2012
4 år gammel, så Vilje slik ut. Det er mer ujevnt lys og mørk grå pels. Hale, ansikt og man lysner kraftig. Her er hun nybadet, så hun ser litt slukøret ut.


Sommer 2013
Fem år gammel, og nesten som en annen hest! Hun har veldig lyst hode og ellers er hun prikkete med hvit man, pannelugg og hale.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Sommer 2014
Ikke så store forandringer fra året før, men gradvis lysere blir hun.

Vilje 2014 skimmel

Sommer i oktober

Inspirert av å finne en løvetann i hagen i går, tok jeg meg en runde i nærmiljøet og så etter andre blomstrer… i slutten av november-sommeren. Og jeg fant jeg fant! Det blomster som bare det fremdeles. Noen av disse kan jeg ikke navnet på. Så kom gjerne med tips. Også om jeg har skrevet noe feil på bildetekstene.

blåklokke 27 10  2014 jordrøyk 27 10 2014 korgplante a 27 10 2014 korgplante b 27 10 2014 løvetann 27 10 2014 maure mulig 27 10 2014

pengeurt 27 10 2014 ryllik 27 10 2014 Rødkløver 27 10 2014 Rødknapp 27 10 2014 soleie smørblomst 27 10 2014 åkerstemorsblom mulig 27 10 2014

gul blomst 27 10 2014nyseryllik 27 10 2014stemorsblomvassarve 27 10 2014

Snart modne jordbær?

Det er straks november. Og hadde vi fått bittelitt mer varme nå, hadde det kommet modne jordbær her igjen. Men det er vel liiiiitt mye å håpe på.

Løvetannen står flott. Og jeg klippet plenen rundt den i dag.

Vel, bare det lengste gresset, da. På det høyeste på bioklipperene. Så nå har plenen fått sin lønn – mosede lønneblader. Nå er det bare å vente på våren.

jordbær så venter vi bare på varme oktoberløvetann


Ser du hva jeg har tatt bilde av under? Solsikken! Mon tro om det kommer solsikkefrø der inne før vinteren setter inn…

solsikke i oktober

Mer fugl… *rødme*

Jeg beklager så veldig mye altså, folkens. Men jeg koser meg så mye med fuglene for tiden at her kommer enda litt til.

I dag dukket det opp en spurveugle gitt. Vinduet og greina mellom meg og ugla gjorde jobben litt for vanskelig for kameraet. Og ikke satt den så lenge at jeg rakk å justere meg inn ordentlig. Men det ble da et slags resultat lell. Like etter det siste bildet ble ugla jaget av kjøttmeisen. Men litt senere dukket den opp igjen – midt på foringsplassen. Så imorgen får vi virkelig følge med på om han/hun prøver seg igjen (klikk på bildene for å få dem store).

spurveugle 1 spurveugle 2


I dag har jeg øvet meg litt på å se forskjell på granmeis og løvmeis også. Jeg måtte ha hjelp på facebookgruppen Id og fugl, siden jeg synes det er kjempevanskelig. Men jeg hadde sterk mistanke til at dette var en løvmeis og hadde rett *stort glis*.

DSC03290d DSC03289c DSC03287a DSC03288b


Jeg sitter jo her og studerer disse fuglene – og noen ganger blir jeg bare i godt humør. SE dette begeistrede fjeset, da!  Jeg har visst vært god kokk denne gangen.

Nydelige detaljer på kroppen har nøtteskrika også. Ikke dårlig fanget av kameraet gjennom vinduet dette heller, selv om det ikke er noen speilreflekskvalitet.

nøtteskriken koser seg nøtteskrike detalj


Munk hannen er også her fremdeles. Det begynner å bli lovlig sent på året. Men den koser seg og spiser bær og dem er det nok av fremdeles. Den elsker bærene på skjermleddved’en min.

Den er også bortom blodberberisen. Det kan se ut til at den spiser bær der også. Det forstår jeg godt. For akkurat de bæra har jeg også smakt og de er virkelig nydelige! Sitrussmak – og fulle av c-vitaminer. Visste du at du kan bruke bærene til blodberberis i maten? For nettopp å gi en sitrussmak.

munk hann her fremdeles 25 10 2014

Dette er også en av dagens favoritter – gråspetten.

gråspett


Jeg morer meg med å prøve å knipse den med tunga ute. Jeg har jo fått det til før, men det er ikke lett så raskt som den tunga går.

Men så kom jeg på at jeg jo kunne filme den. Og så sette det på slowmotion for å se *panneklask*. Her ble resultatet.

Older Posts »

Follow

Get every new post delivered to your Inbox

Join other followers: