Feed on
Posts
Comments

Det er epletid og det er jo andre og mye morsommere sider ved epler og epletrær enn skurv og sykdom :-) !

Her kommer det ikke bare en men to anbefalinger til lesestoff om eplesaft og eplemost:

Moseplassen har akkurat hatt et veldig godt innlegg hvor hun har tatt for seg:

* Fakta om eplepressing og forklaring på begrep.
* Oversikt over hvor du kan levere epler og få de presset.
* Oversikt over hvor du kan kjøpe utstyr for pressing hjemme

Et meget inspirerende innlegg som jeg anbefaler på det varmeste! Les det HER.

Og så har Bestemors hage skrevet om eplemost og bruken av saftsentrifuge – du vet en slik du kanskje alt har på kjøkkenbenken.

Dette innlegget anbefales også på det varmeste!

Les det HER.

  • Share/Bookmark

I fjor oppdaget vi at vi har skurv på epletrærne våre. Disse epletrærne hadde fått vokst seg høye og tette før vi flyttet hit. Skurv (sopp) blir gjerne verre når trærne er så tette at bladverket ikke tørker opp etter regn/dugg og det dannes et fuktig miljø i trærnes krone.

Så ett av tiltakene mot skurv er beskjæring. Vi beskar mye i høst, men fremdeles omtrent bare halvparten av hva vi ønsker. Siden trærne er så store, tok vi beslutningen om å gjøre dette over flere år/sesonger.

I år har vi fremdeles skurv på trærne, men atskillig mindre enn i fjor! Så jeg er ganske fornøyd med jobben så langt. Det er langt mer friske grener/løvverk og flere friske epler. At vi beskar såpass forsiktig som vi gjorde, har også medført at vi har fått få vannskudd.

Midt på sommeren tok jeg en del smågrener på det ene treet – da det fikk blader der som så ut til å være angrepet igjen. Jeg klippet av alt jeg så som var brunt, vissent, krøllete osv. Dette kan nok ha bidratt til at det er mindre skurv nå.

Uansett er jo jobben aldeles ikke ferdig. Disse trærne skal ned på halve høyden og fremdeles tynnes mye så bladverket blir enda luftigere.

En viktig grunn til å få ned høyden er også at det nå er ganske umulig å tynne eplekartene over alt. Se bare på dette bildet fra oppe i høyden, der jeg ikke når opp. Dette er både bortkastet energi for treet, og for meg siden det ene eplet som kommer er mindre enn det kunne vært. Det er visst en god regel at man skal tynne så det er minst en god neve mellom eplene. Kanskje litt mer.

En plan
Vi har laget en skisse av hvor vi vil ha kronen til slutt. Jeg vil minne om at dette er noe vi holder på å lære oss, vi er ikke gartnere! Så hvis du skal gjøre en tilsvarende jobb og ikke vil ta sjansen på å gjøre noe feil, må du ikke ta noe av dette som en fasit!

Men altså – her er planen til en ikkegartner:

I høst (etter frukten) skal vi ta noen av de grove oppadrettede grenene. Så skal vi ta noen av de myke oppadrettede og se om vi får bøyd dem nedover. Etter at vi har bøyd ned det vi vil må vi se hvordan vi skal tynne ut innimellom. Det er først da vi ser hvor det blir tett. Og da er det også alt oppadrettet og slikt som krysser og sliter på hverandre som skal bort. Og alt gammelt eller skadet, selvfølgelig.

Utover høsten er det om å gjøre å fortsette jobben med å holde rent rundt trærne. Skurv kan visst bli med over til neste sesong i løvverk og gammelt organisk materiale som blir liggende under trærne. Men der hjelper hønene til ganske mye.

Til våren – før sevja stiger – skal vi ta noen flere av de store oppadrettede så vi komme ned på den høyden vi vil.

Insekter
Noen insektskader ser det forresten også ut til at vi har på eplene i år. Det får bare være, siden det er lite. Og siden våre epletrær er de eneste vi vet om i området, er det ikke så farlig å forebygge og bekjempe for “andres skyld”. Vi får la biologisk mangfold være biologisk mangfold så lenge det ikke blir så galt at det tar livet av sitt eget lille system. Først da får vi vurdere om det er noe vi skal gjøre :-) .

Tiltak mot insektsangrep er såvidt jeg kan se tildekking for oss hobbyepletreeiere.

Forslag til gjødling?
Først og fremst skal jeg nå begynne å vurdere et gjørdslingsprogram for alle mine frukt og bærtrær. Det er rart hvordan sunne trær og busker er en god bekjempelse i seg selv. Noen forslag til et godt gjødslingsprogram? Alle tips tas i mot med takk. Det er i hvertfall et par ting jeg har rikelig av, og det er hestegjødsel og hønsegjødsel!

  • Share/Bookmark

Denne vakre hvite blomsten står i store mengder rundt i området her. En stor glede når man er ute på tur. Med sin enkle, opprettstående stilk med en hvite blomst på toppen, 10-30 cm høy – synes den godt i terrenget.

Jåblom finnes over hele landet. Den er litt næringskrevende og vokser derfor gjerne i  fuktenger, langs bekker, vannkanter, strender, på næringsrik myr, i næringsrike fuktige skogtyper og kalkheier i fjellet (fra håndboken Blomster, norsk fagredaktør Arnodd Håpnes, Cappelen 2006). Her finner vi mye av den langs skogsveikantene.

I tidligere tider het det seg at når jåblom blomstret kunne slåtten ta til. Den kalles også slåtteblom. Den har blitt brukt som urtemedisin, blant annet mot øyeproblemer. Og et av de andre norske navnene på den er augneblom.

Les mer om jåblom i Urtekildens Planteleksikon. Et spennende nettsted om planter og tradisjoner rundt bruken av dem.

  • Share/Bookmark

En liten tur opp til vatnet her om dagen ga noen flere bilder. Motivene er jo uimotståelige :-)

Jeg fikk tak i et par blader av den gule nøkkerosen, og det var ikke noen dun under bladene. De var aldeles glatte. Så da er vel dette en Gul nøkkerose.

Og her ser dere forskjell på bladene til hvit (små og runde) og gul nøkkerose (store og lange).

Et høstpyntet nøkkeroseblad hviler i vannflaten under noen bukkeblad.

Det er ikke bare flyteblad som kan flyte – hvis man kan si det slik. Innimellom strå og blader sto en edderkopp og hvilte på vannflaten.

Vannløpere fantes det også mange av. De jaktet på enda mindre dyr på overflaten. Et rovdyr det også. Det ble et dårlig bilde. De er små disse tassene som står og “lytter” til bevegelser på vannflatene med bena. Men tross dårlig bilde måtte den liksom med. For den er jo et viktig innslag i dette vatn.

Og øyenstikkerne var fremdeles like vakre. Dette er vanlig metallvannymfe (Lestes sponsa). Trøndelag er nordgrensen for vanlig metallvannymfe, men den er observert i flere områder rundt her (sjekket ut med Spør en biolog. Takk til Finn for svar). Jeg må ta meg selv i nakken og gå inn på Rapporteringssystemet for småkryp for å registrere mine egne funn.

Det var også rikelig med tjønnaks (potamogeton) i vatnet. En vanlig vannplante over hele landet.



  • Share/Bookmark

Borreliose hos hund

I dag har Kira vært hos veterinær. I helgen begynte hun å føle seg pjusk. Var slapp og ikke i formen. Så oppdaget vi at hun flere ganger haltet og at bakbena så ut til å svikte, for så å være helt i orden i lengre perioder igjen. Hun ville heller ikke hoppe opp i sofaen, og viste tegn til å ha smerter uten at det var mulig å lokalisere dem. Litt dårlig matlyst hadde hun også, og hun var grinete.

Vi ble urolige for flere ting, og noen av dem hastet litt mer enn andre å få sjekket ut. Det var livmorbetennelse, rygg/hofteproblemer (men hun reagerte ikke med smerteuttrykk når jeg undersøkte dette) og borreliose.

Veterinæren utelukket betennelse (hun har imidlertid innbildt svangerskap) og rygg/hofteproblemer. Så nå er det tatt en blodprøve. Behandling blir bestemt når resultatene kommer tilbake i slutten av uken. Og vi har fått beskjed om å ta kontakt hvis hun får mer svikt i bakparten. Da vil de muligens gå igang på føre var prinsippet. Behandling er antibiotika.

Kira på tur i helgen – ikke noen symptomer da.

Kira har såvidt vi har sett bare blitt bitt av en flått i sommer. Så om hun har fått borreliose, har hun uflaks. Men slikt tar vi ikke noe sjanser med. Når hunder blir ordentlig syke av borreliose kan det visst være vanskelig å behandle. Så vi vil være raskt ute i forhold til en slik diagnose, uansett hvor fin hun er i formen generelt. Å ha tidvis svikt i bakbena er ikke noe morsomt symptom.

Symptomer på Borreliose hos hund er at den ikke vil spise, virker nedstemt og “ute av humør”, at den har smerter i ett eller flere ledd, halter (gjerne på vekslende ben, noe Kira gjør) og har feber (Kira har ikke feber). Symptomene kan komme lenge etter flåttbittet.

Forhåpentligvis er det ikke noe alvorlig galt med Kira. Når det gjelder borreliose er det beste er å forebygge mot flåttbitt. Og ellers er det slik at hvis du mistenker borreliose hos din hund, bør du oppsøke veterinær og ta en prøve så snart som mulig.

  • Share/Bookmark

I år har det vært morsomt å titte litt på larver og målere og biller :-) .

Disse to krabatene fant jeg i veden vår. De satt godt festet i stumpen til gran og furuved.

Da jeg gikk inn på Spør en biolog igjen, fikk jeg flere tips. Først ble de ringet inn til marihøne-larver. Og underveis fikk jeg tips om en veldig fin lenke: Coccinellidae Nottinghamshire Ladybirds. Takk til Fotoboksen for tipset :-) .

Men det endte opp med en konklusjon om at dette ikke er en marihønelarve, men en Rød poppelbladbille eller Stor ospebladbille (Chrysomela populi) Og en forklaring på at de to små er litt forskjellige selv om de er like. Det ene her er en larve av C. populi. Den andre er en puppe :-) . Takk til Christer.

  • Share/Bookmark

Låvesvaler i trærne

Jeg må bare innrømme at jeg ikke har sett svaler i trær før. Men til vår store morro “oppdaget” sommerens svalekull bjørka utenfor låven i dag. Der landet de og lekte de og der hadde de det kjempemongs en god stund.

Det var ikke lett å knipse dem, men her er det i hvertfall tre svaler på en gren:

De fem svaleungene har vært borte fra gården en stund. De voksne er fremdeles opptatt av ny ruging. Det er nervepinende sent å holde på slikt, synes jeg. Men selv tar de det aldeles med ro. Går det så går det, tenker de kanskje.

Men når det første kullet på fem kommer innom i blant, er det fest i luften. Da flyr syv svaler (det er tre voksne her, og en holder seg gjerne på redet) rundt låven, gjennom låven og innimellom trærne og leker blidt.

At de ble så husvarm i bjørka ble litt stressende for bokfinken som til slutt kom og jagde dem ut. Så satte den seg på den høyeste gren og voktet. Rett skal være rett. Låvesvaler skal være i låven!

Tøffingen.

Det er sikkert moro for svaleungene å erte litt. Linerlene har også sitt svare strev med å beskytte utkikkspunktene når svaleungene er innom. Da er det skikkelig slosskamp om låvetaket i blant. Og innimellom sitter hele gjengen og puster ut – på rekke og rad :-) . Så forferdelig viktig er det jo ikke, lell.

Men god flygetrening! Og akkurat DET er viktig nå som trekket nærmer seg.

Tranene har også begynt å trene på plogene sine.
Og vi tenker med sug i magen: “Vent litt – det gikk så altfor fort!”



  • Share/Bookmark

For et par dager siden hadde jeg den store gleden av å besøke en sandsvalekoloni som ligger ikke så altfor langt fra der vi bor. Tusen takk til grunneierne for at de gjorde meg oppmerksom på den :-) . Det var en kjempestor glede å se kolonien. Jeg telte seks reder med unger!

Sandsvalen er årets fugl i 2010 og ble valgt fordi man ønsker å sette spesiell fokus på den. Sandsvalene har nemlig hatt en betydelig nedgang i bestanden i mange land de siste årene. I enkelte områder på opp til 90%. Man er ikke så kjent med bestanden, og det er viktig med mer kunnskap. Så hvis du kjenner til en sandsvalekoloni så kontakt NOF :-) .

Man tror at hovedgrunnen til bestandnedgangen nok ligger i overlevelse i vinterområdene i Afrika, sør for Sahara. Men tilgang på koloniplasser i sandbakker, grustak og elvemeler er også viktig. Og at koloniene ikke ødelegges. Sandsvalene er faktisk avhengig av at slike grus/sandtak er i drift for at de skal være attraktive, men dermed lever de jo også ganske farlig. Nå vet jeg at grunneierne her er oppmerksom på kolonien, og har satt opp en markering så det ikke tas ut sand på en slik måte at kolonien skades i hekketiden. De har også informert de som tar ut sand så de er forsiktige.

NOF ønsker å kartlegge slike kolonier. De ønsker i den forbindelse å besøke alle kjente (og mulige) kolonier for å kartlegge :
• antall kolonier og geografisk lokalisering av disse
• registrere koloniens beskaffenhet (naturlig habitat/sandtak/annet)
• antall reirganger/aktive reirganger
• status for koloniene ift. forstyrrelser og potensielle ødeleggelser

(les mer om dette her)

De var fasinerende raske og gikk overraskende i ett med sanden, disse sandsvalene. Finner du en på hvert av de første fire bildene? Bilde fem er en unge, på bilde 6 er fores ungen av en voksen. Bilde 7 er en annen unge og på bilde 8 fores denne ungen av en voksen :-) .




  • Share/Bookmark

Det er sånn at man noen ganger går rundt og føler at livet er fullt av gyldne øyeblikk. I hvertfall har jeg det slik. Bortimot hver dag – ja, kanskje til og med flere ganger om dager – dukker det opp noe spennende eller noe som gjør at jeg gliser bredt, noe som gjør meg myk i magen eller rett og slett sprakende begeistret.

Men så dukker det opp et virkelig gyldent øyeblikk, et av dem som tar fra deg pusten og du skjønner at de ikke er så vanlige likevel. De øyeblikkene som drar deg inn i en liten virvelvind av ren sansning og undring og glede.

Og etterpå skal man prøve å dele.
Og det er nesten umulig.

Men jeg skal prøve littegrann.

Jeg gik en tur opp til det nærmeste vatnet her en dag. Det var strålende solskinn og bare nøkkeroser, en og annen frosk og stillhet. I hvertfall trodde jeg det var bare solfylt stillhet.

Helt til jeg begynte å høre dem. Det flakset og flappet i mengder på mengder av øyenstikkervinger! Og så fikk jeg øye på dem! Som om øynene mine først måtte stille seg inn fra det store landskap til det lille. Fffrrrr frrr sa det overalt, og solen glimtet i svart, blankt, grønt, brunt og blått. De fløy, de studerte omgivelsene både fremover og i revers, de sloss, de parret og de la egg.

Ser du de to som står til venstre oppe på første stråbuen og speiler seg der nede i første stråbuen til venstre? Ikke helt forent enda, men snart…

Det var mange som speilet seg så fint.

Iblant ble noen av dem slått ned i vannet av konkurrenter. De kjempet for å komme seg opp, så rene miniflodbølgene sto over nøkkerosebladene. Og etter en stund skjønte man denne travelheten for å komme seg opp av vannet. For plutselig vaket det tungt uti dammen. Enten fisk spiser voksen øyenstikker eller ei – det kilte tydeligvis i kroppen når øyenstikkerne var fanget av vannflaten.

Noen fant det best å holde seg på land.

En satt på en stamme. Når jeg bøyde meg ned ristet den bekymret på hodet til meg før den fløy en runde. Men den kom straks tilbake og landet på samme sted. Mange, mange bilder fikk jeg. Og mang en bekymret hoderist.

Andre satt på bakken  – med vakker bakgrunn av torv, mose og småurter. Noen levde til og med farlig der – i flørt med kjøttetende planter… Noe jeg først så da jeg kom hjem og fikk bildene på skjerm. Dagen etter måtte jeg ut for å få det bekreftet. Var det virkelig den? Joda – her sto smalsoldoggen (Drosera anglica).

Men den hadde uansett ikke en sjans til å favne øyenstikkerne!

Og selvfølgelig – jeg nevnte jo at her var en og annen frosk. Kanskje veldig mange flere enn jeg så, for lett å se i dette vakre landskap var de ikke :-) .

-

Øyenstikkerne er en av våre aller eldste insektgrupper. De eldste fossilene daterer seg helt tilbake til for ca. 380 millioner år siden. Fra ca 50 mill. år siden dukket de opp de som er nær beslektet dagens øyenstikkere.

Det er så man blir fylt av en nesten vond æresfrykt. Av 48 registrerte øyenstikkere i Norge er 17 rødlistet. Av disse er tre fredet etter naturvernloven og en er oppført på den globale rødlista (les mer og se oversikt her).

Tenk at de har eksistert så lenge – og nå trues de av våre travle tankeløse menneskeliv.

Men det er ikke for sent å begynne å trå varsomt!

  • Share/Bookmark

Knute på tråden

Dette minner meg om barndommens floker på fiskesnøret, selv om denne måleren ikke er på fisketur.
Mon tro om den føler seg like frustrert som vi var da?

Nå går det så bra. Hvis jeg slipper ut litt mer der og litt her. Og så..
..?
Øi…. knute!

*fomle fomle*

Hvorfor..! Den skal opp der, og så den gjennom der… og. Hva ER dette for noe? Hvorfor går det ikke an å knyte opp. Det er jo bare.. Skal vi se. Opp der, ned der og så..”

*henger helt still og tenker littgrann*





  • Share/Bookmark

Older Posts »