Det er sånn at man noen ganger går rundt og føler at livet er fullt av gyldne øyeblikk. I hvertfall har jeg det slik. Bortimot hver dag – ja, kanskje til og med flere ganger om dager – dukker det opp noe spennende eller noe som gjør at jeg gliser bredt, noe som gjør meg myk i magen eller rett og slett sprakende begeistret.
Men så dukker det opp et virkelig gyldent øyeblikk, et av dem som tar fra deg pusten og du skjønner at de ikke er så vanlige likevel. De øyeblikkene som drar deg inn i en liten virvelvind av ren sansning og undring og glede.
Og etterpå skal man prøve å dele.
Og det er nesten umulig.
Men jeg skal prøve littegrann.
–
Jeg gik en tur opp til det nærmeste vatnet her en dag. Det var strålende solskinn og bare nøkkeroser, en og annen frosk og stillhet. I hvertfall trodde jeg det var bare solfylt stillhet.
Helt til jeg begynte å høre dem. Det flakset og flappet i mengder på mengder av øyenstikkervinger! Og så fikk jeg øye på dem! Som om øynene mine først måtte stille seg inn fra det store landskap til det lille. Fffrrrr frrr sa det overalt, og solen glimtet i svart, blankt, grønt, brunt og blått. De fløy, de studerte omgivelsene både fremover og i revers, de sloss, de parret og de la egg.
Ser du de to som står til venstre oppe på første stråbuen og speiler seg der nede i første stråbuen til venstre? Ikke helt forent enda, men snart…
–
Det var mange som speilet seg så fint.
Iblant ble noen av dem slått ned i vannet av konkurrenter. De kjempet for å komme seg opp, så rene miniflodbølgene sto over nøkkerosebladene. Og etter en stund skjønte man denne travelheten for å komme seg opp av vannet. For plutselig vaket det tungt uti dammen. Enten fisk spiser voksen øyenstikker eller ei – det kilte tydeligvis i kroppen når øyenstikkerne var fanget av vannflaten.
Noen fant det best å holde seg på land.
En satt på en stamme. Når jeg bøyde meg ned ristet den bekymret på hodet til meg før den fløy en runde. Men den kom straks tilbake og landet på samme sted. Mange, mange bilder fikk jeg. Og mang en bekymret hoderist.
Andre satt på bakken – med vakker bakgrunn av torv, mose og småurter. Noen levde til og med farlig der – i flørt med kjøttetende planter… Noe jeg først så da jeg kom hjem og fikk bildene på skjerm. Dagen etter måtte jeg ut for å få det bekreftet. Var det virkelig den? Joda – her sto smalsoldoggen (Drosera anglica).
Men den hadde uansett ikke en sjans til å favne øyenstikkerne!
Og selvfølgelig – jeg nevnte jo at her var en og annen frosk. Kanskje veldig mange flere enn jeg så, for lett å se i dette vakre landskap var de ikke 
.
-
Øyenstikkerne er en av våre aller eldste insektgrupper. De eldste fossilene daterer seg helt tilbake til for ca. 380 millioner år siden. Fra ca 50 mill. år siden dukket de opp de som er nær beslektet dagens øyenstikkere.
Det er så man blir fylt av en nesten vond æresfrykt. Av 48 registrerte øyenstikkere i Norge er 17 rødlistet. Av disse er tre fredet etter naturvernloven og en er oppført på den globale rødlista (les mer og se oversikt her).
Tenk at de har eksistert så lenge – og nå trues de av våre travle tankeløse menneskeliv.
Men det er ikke for sent å begynne å trå varsomt!
–
Tags: Frosk, Tjern, Øyenstikkere
er epletid og det er jo andre og mye morsommere sider ved epler og epletrær enn skurv og sykdom 
–
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. 
